Latvia

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Latvia
Latvijas Republika

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Tēvzemei un Brīvībai
(latvisk: For fedreland og frihet)

Kart over Republikken Latvia

InnbyggernavnLatvier, latvisk
Grunnlagt18. november 1918
HovedstadRiga
TidssoneUTC+2
PostnummerLV-1919
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 123
64 593,79 km²[1]
1,5 %
Vannfylt arealandel1,5%
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 146
1 883 008[2] (2023)
Bef.tetthet29,15 innb./km²
HDI0,863 (2021)
StyreformRepublikk
PresidentEdgars Rinkēvičs
StatsministerEvika Siliņa
Offisielt språkLatvisk
Uavhengighet fraRussland
18. november 1918
ValutaEuro[3]
Nasjonaldag18. november
Nasjonalsang«Dievs, svētī Latviju!»
ISO 3166-kodeLV
Toppnivådomene.lv
Landskode for telefon+371
Landskode for mobilnett247
Latvia på Commons

Latvia,[a] offisielt Republikken Latvia,[b] foreldet norsk Lettland, er et land i Nord-Europa og er en av de tre baltiske statene. Republikken grenser til Østersjøen i vest, til Estland i nord, til Russland i øst, til Belarus i sørøst og til Litauen i sør. Med 1 972 000 innbyggere[4] og et territorium på 64 589 km² er Latvia et av de minst befolkningsrike og minst tett befolkede landene i Den europeiske union. Latvias hovedstad er Riga og det offisielle språket latvisk. Euro ble i 2014 innført som valuta. Landet har et temperert klima.

Latvierne er et baltisk folk, kulturelt relatert til estlenderne og litauerne. Sammen med livere er latvierne de innfødte folkene i Latvia.[5] Språket er et indoeuropeisk språk. Landet er også hjem til baltiske russere som utgjør en stor del (27,4 % i 2011) av befolkningen[6], hvor det finnes en stor andel som ikke har statsborgerskap. Latvia er historisk et protestantisk land, med unntak av regionen Latgale i sørøst som i hovedsak er katolsk.

Republikken Latvias grunnleggelse var den 18. november 1918. Landet var okkupert av Sovjetunionen mellom 1940 og 1941 og 1945–1991 og av Tyskland i perioden 1941-1945. Latvia erklærte gjeninnføringen av sin de facto uavhengighet den 21. august 1991.

Latvia er medlem av FN, EU, Europarådet, NATO, OSSE, IMF og WTO, og er del av Schengen-traktaten.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet er også forklart å stamme fra folkegruppen lettgallere (latvisk: latgaļi).[5] Sammen med kurere, selere og semgallere trekker dagens latviere sine aner tilbake til disse folkegruppene, som på 1200-tallet bodde i området som utgjør dagens Latvia. Latvierne har kalt seg selv latvis på latvisk.

Landets navn på norsk er Latvia, tidligere er også Lettland og Letland benyttet.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Latvias geografi

Satellittbilde fra mars 2003

Store deler av Latvia er skogkledt, og landet har over 12 000 små elver og over 3 000 sjøer. Lubāns er Latvias største innsjø (82 km²). Daugava er den lengste elven. Elvens totale lengde er 1 020 km, hvorav 367 km i Latvia.

Mesteparten av landet består av fruktbare lavlandssletter, med noen åser øst i landet. Det høyeste punktet er Gaiziņkalns (eller Gaiziņš), som er 312 moh.

I nordvest ligger Rigabukta ut mot Østersjøen. Hovedstaden Riga ligger innerst i denne bukta ved utløpet til elva Daugava (tidligere Dvina eller Dyna på norsk). Andre større byer er Daugavpils lenger opp langs elva og Liepāja på vestkysten.

Klima[rediger | rediger kilde]

Latvisk klima er maritimt og temperert, med kjølige somre og moderat kalde, våte vintre.

I vest, ut mot Østersjøen, har landet en lang kystlinje, mens den går i en stor bue rundt Rigabukta, med hovedstaden Riga i midten. Innlandet består av småkuperte sletter som i øst stiger til et lavt platå med en lang rekke innsjøer og myrer. Det kjølige fuktige klimaet med moderat nedbør kan vinterstid gi noen svært kalde perioder.

Strekninger med furu og gran som blir brutt av beiteland og enger, dekker store områder av landet. Det rike dyrelivet omfatter både rødrev, gaupe og ekorn. Den svært sjeldne europeiske beveren er gjeninnført i mange skogområder rundt om i Latvia.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Latviere er de opprinnelige innbyggerne i Latvia. Bare rundt 62 % av landets innbyggere er etniske latviere. Nesten 27 % er av russisk herkomst, og de utgjør den største minoriteten i landet.[7] I noen byer, for eksempel Daugavpils og Rēzekne, er russere til og med i majoritet. Minoriteter fra andre land slik som Belarus, Ukraina, Polen og Litauen bor også i Latvia. Denne blandingen av folkeslag er stort sett et resultat av massiv innvandring i sovjettiden, hvilket reduserte andelen etniske latviere i landet fra rundt 77 % i 1935 til 52 % i 1989.[8]

Språk[rediger | rediger kilde]

Latvisk er et indoeuropeisk språk som tilhører den østbaltiske språkgruppe. Det skrives med latinske skrifttegn, men har egne diakritiske tegn som i hovedsak er ganske like dem som finnes i det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med samogitisk, litauisk og de nå utdødde gammelprøyssiske og seliske språkene.

Religion[rediger | rediger kilde]

De største religioner i Latvia er: den protestantiske kirke, romersk-katolske kirke og den ortodokse kirke.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Latvias historie

Latvia er historisk oppdelt i Livland, Latgale, Zemgale og Kurland. Etter at den tyske biskop Albert gikk i land i 1201 og grunnla Riga, ble området dominert av Den tyske orden fram til 1500-tallet. Etter det fikk Storhertugdømmet Polen-Litauen større innflytelse. I 1621 ble Livland erobret av den svenske kongen Gustav II Adolf, og det ble svensk i 1629. På slutten av 1600-tallet drev Kurland gruvene på Eidsvoll og Kongsberg og forpaktet Flekkerøya ved Kristiansand. Hertugdømmet Kurland forble selvstendig. Etter slaget ved Poltava i 1709 ble Livland russisk, og Kurland fulgte etter i 1795. 18. november 1918 erklærte Latvia seg selvstendig fra Russland og fikk sin frihet 11. august 1920. 17. juni 1940 ble landet okkupert av sovjetiske styrker og ble en sovjetrepublikk. 58 000 latviere ble massedeportert til Sibir i 1941 og 1949.

6. september 1991 ble Latvia selvstendig fra Sovjetunionen.

I 2004 ble Latvia medlem både av EU og av NATO.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Latvias politiske system. Se også: Liste over politiske partier i Latvia

Latvia har en nasjonalforsamling (Saeima) med 100 representanter som blir direkte valgt for perioder på fire år. Presidenten blir valgt av nasjonalforsamlingen for fire år. Presidenten utnevner statsministeren som utpeker sin regjering, som må bekreftes gjennom en tillitsvotering i nasjonalforsamlingen.

20. september 2003 ble det avholdt en folkeavstemning der 66,9 % av stemmene ble avgitt for at landet skulle gå inn i EU. 1. mai 2004 gikk Latvia inn i unionen. Landet har vært NATO-medlem siden 29. mars 2004. Latvia er en del av Schengen-området, og er medlem av OECD, Europarådet, OSSE, IMF og WHO.

Laimdota Straujuma var landets første kvinnelige statsminister.

Latvias nasjonaldag er den 18. november.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over kommuner i Latvia

Kommunekart over Latvia

Latvia er inndelt i 43 kommuner, hvorav sju har status som «statsbyer». Antallet kommuner ble redusert fra 119 til 43 ved kommunereformen som trådte i kraft 1. juli 2021.[10]

Fra 2009 var landet administrativt inndelt i 110 kommuner og ni bykommuner.[11] Kommunene og byene hadde samme status og myndighet. De 26 fylkene landet tidligere hadde ble avskaffet i 2009. De 525 kommunene som eksisterte før kommunereformen i 2009, ble slått sammen til større enheter.[12] Byene som utgjorde egne kommuner var Daugavpils, Jēkabpils, Jelgava, Jūrmala, Liepāja, Rēzekne, Rīga, Valmiera og Ventspils.

De fire historiske landskapene Kurland, Latgale, Vidzeme og Zemgale er anerkjent i grunnloven,[13] men har ingen administrativ betydning. Latvia har fem planleggingsregioner: Riga, Kurland, Latgale, Vidzeme og Zemgale.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Havnen i Riga i 1890-årene

Etter frigjøringen har Latvia avskaffet planøkonomien og gått over til privat eie av selskaper, banker og land. Staten har dog beholdt delvis eierskap i noen store selskaper. Latvia ble WTO-medlem i februar 1999 og EU-medlem i mai 2004.

Overgangsøkonomien til Latvia ble hardt rammet av den russiske krisen i 1998, og etter dette har latviske myndigheter og selskaper orientert seg mer mot eksport til EU-land. Dette har minsket Latvias avhengighet av Russland.

Gjenværende problemer går på budsjettunderskudd og korrupsjon. Regjeringen forsøker å effektivisere skatteinnkrevingen for å få bukt med noe av underskuddet.

Bruttonasjonalproduktet var $32.4 milliarder amerikanske dollar i 2009.

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP (vekst) (Verdensbanken) 1,1 % (Q4 2010) 2005, UNDP Database
BNP (vekst) (Eurostat) 2,0 % (2011)[14]
Industriproduksjon 1,1 % Q2 2007, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2010 63,9 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Arbeidsløshet 16.2 % (Q2 2011)[15] 2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 2005 6,0 % 2005, UNDP Database
Renter 3 mnd 2006 4,38 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Handelsbalanse -2,41 mrd US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse -2,00 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,02 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 445 LVL / 890 $ per mnd.(2010)[16] 2005, UNDP Database

Kultur[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Latvias kultur

Latvisk kunsthåndverk inkluderer keramikk og lintøy.

Latvisk matkultur dreier seg for en stor del om enkel bondemat. Akkurat som i landene rundt, er vanlige ingredienser poteter, hvete, bygg, kål, løk, egg og svinekjøtt. Tradisjonell latvisk mat er ofte ganske fet og uten bruk av mye krydder.

Eksempler på tradisjonell mat inkluderer grå erter med løk og bacon, surkål, kald rødbetsuppe og potetsalat (rosols). Drikke er øl eller en drikk kalt kvass, laget på malt av bygg.

Latvia har en spesiell tradisjon med små vers på fire linjer, kalt dainas. Mange tusen av disse versene verserer fremdeles på folkemunne. Tradisjonen gjenfinnes også til en viss grad i Litauen. I 1878 bestemte en gruppe intellektuelle latviere i Moskva seg for å samle og utgi dainas i bokform. Oppgaven var større enn de ventet, og først 40 år senere ble det siste bindet i samlingen publisert. Den mest kjente personen fra dette prosjektet var Krišjanis Barons (født 31. oktober 1835, død 8. mars 1923). Totalt ble 217 800 vers samlet inn (inkludert varianter).

Oppføring på UNESCOs lister[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

  • 2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk. (Sammen med Litauen)
  • 2009 – Suiti-kulturen

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ latvisk: Latvija, livisk: Leţmō
  2. ^ latvisk: Latvijas Republika, livisk: Leţmō Vabāmō

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Reģionu, novadu, pilsētu un pagastu kopējā un sauszemes platība gada sākumā». Latvias statistikkbyrå. Besøkt 6. februar 2023. 
  2. ^ «Iedzīvotāju skaits pēc tautības reģionos, pilsētās, novados, pagastos, apkaimēs un blīvi apdzīvotās teritorijās gada sākumā (pēc administratīvi teritoriālās reformas 2021. gadā)». Latvias statistikkbyrå. Besøkt 5. oktober 2023. 
  3. ^ Pressemelding fra Europakommisjonen besøkt 1. januar 2014
  4. ^ «Total population». Centrālās statistikas pārvaldes datu bāzes. 2011. Besøkt 29. desember 2015. 
  5. ^ a b Latvia in Brief Arkivert 8. november 2012 hos Wayback Machine.
  6. ^ «Resident population by ethnicity». Centrālās statistikas pārvaldes datu bāzes. 2011. Arkivert fra originalen 26. mai 2012. Besøkt 5. november 2011. 
  7. ^ «Census 2011». Arkivert fra originalen 10. juni 2012. Besøkt 21. januar 2012. 
  8. ^ FNs POPIN-program om demografi i Latvia, ved Universitetet i Latvia (lest 3. januar 2007 15:00)
  9. ^ State.gov. 2019 Report on International Religious Freedom: Latvia
  10. ^ «The Administrative Territorial Reform takes force». www.leta.lv. Arkivert fra originalen 9. juli 2021. Besøkt 1. juli 2021. 
  11. ^ «Latvia», Division of Powers (arkivert)
  12. ^ History and progress of territorial reform in Latvia Arkivert 16. august 2010 hos Wayback Machine., Riga, 2009.
  13. ^ The Constitution of the Republic of Latvia Arkivert 5. desember 2013 hos Wayback Machine., Latvijas Republikas Saeima.
  14. ^ http://bnn-news.com/eurostat-estimates-latvia%E2%80%99s-quarter-gdp-growth-%E2%80%93-highest-eu-34562
  15. ^ http://www.rttnews.com/Content/EuropeanEconomicNews.aspx?Node=B2&Id=1695393
  16. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 11. august 2014. 
  17. ^ Unesco. Old town of Kuldīga

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Latvia&oldid=24258425»